Chicco ble omtrent åtte år gammel. Han kom til Norge fra Spania da han var omtrent ett år gammel samtidig som Cameron. Han var en skikkelig tullehund med en utpreget positiv personlighet. Da Chicco hadde bodd hos meg i omtrent et halvt år starte han å utagere mot andre hunder. Dette vedvarte resten av hans liv, men ble betraketlig bedre etter av jeg fikk veiledning av en atferdskonsulent, leste meg opp på temaet samt brukte en del tid på trening og forebyggende tiltak.

Chicco startet å halte kraftig på høyre framben våren 2012. Det viste seg å være alvorlig grad av AD – Albudysplasi. Den beste løsningen var amputasjon av beinet, og dette ble gjort desember 2012. Dette minsket ikke hans livsglede det grann – han fortsatte å leke, løpe og nyte livet som før.

Han levde 1,5 gode år på tre ben. Våren 2014 merket vi derimot at han haltet litt på bakbeina, og røntgen viste slitasje i begge bakbein samt delvis avrevne korsbånd. Svært uflaks og dårlige ledd. Eneste løsning ville være en svært omfattende og kostbar operasjon, noe som var uaktuelt. September 2014 hadde Chicco så vondt i bakbeina at han måtte få slippe. En veldig tung, men helt riktig avgjørelse.

Jeg er så uendelig glad for at Chicco fikk komme til oss. Han hadde en livsglede og et pågangsmot uten like. Jeg skulle selvfølgelig ønske at han fikk bli gammel hos oss, men slik ble det altså ikke. Hans utfordringer med andre hunder, trekking i bånd og separasjonsangst gjorde at jeg måtte lese meg opp på atferd og trening. På den måten har jeg lært masse jeg ellers aldri ville satt meg inn i. Så takk for det Chicco, og takk for syv fine år sammen <3